Mardøla-aksjonen ble startskuddet

Det var først på 70-tallet at naturverninteressene i Norge fikk skikkelig vind i seilene. Og det kan man i stor grad takke de som stod bak den såkalte Mardøla-aksjonen i 1970 for. En aksjon iverksatt for å redde den fantastiske Mardølafossen fra å bli lagt i rør. Dette var på en tid da mye kraftkrevende industri skapte mange arbeidsplasser ikke minst på Vestlandet. Det brakte velstand og liv til mang en kommune som i mange år hadde slitt med avfolkning og dårlig økonomi.

Velstand har sin pris

Men velstanden hadde sin pris. Skulle man kunne skaffe frem all den energien industrien krevde så man seg nødsaget til å bygge ut en lang rekke fosser og vassdrag for kraftformål. Det gir stygge så i naturen ikke bare estetisk, men det påvirker også den lokale flora og fauna. For lokalbefolkningen ble dette lett et dilemma. De ønsket at naturen skulle forbli urørt, men de ønsket også at det ble etablert trygge arbeidsplasser som muliggjorde fortsatt bosetting. For urbane naturinteresserte var valget enkle. De hadde sine arbeidsplasser i de store byene og kunne derfor med lett hjerte kaste seg inn i kampen for å redde urørt natur.

Sivil ulydighet

Naturinteressenes «hovedfiende» var Norges elektrisitets- og vassdragsvesen (NVE) ettersom det var de som stod for utbyggingene når først de politiske instansene hadde gitt klarsignal. Man opplevde at NVE mer eller mindre kunne gjøre hva de ville. At det ikke var en gunstig utvikling var det flere og flere som så. Utbyggingsinteressene trengte en motvekt og ettersom ikke myndigheter ville stå for den så fikk motstanden komme nedenfra. Noen ildsjeler bestemte seg for å statuere et eksempel ved å innlede en ikke-voldelig aksjon ved Mardølafossen som hindret anleggsarbeiderne i å gjøre sin jobb. Begrepet lenkegjeng ble født og likeledes sivil ulydighet. For det er naturligvis forbudt å hindre noen i å utføre lovlig fattede vedtak. Det var imidlertid en risiko aksjonistene var villig til å ta. På det meste var det flere hundre aksjonister på plass som ved sin fysiske tilstedeværelse hindret utbyggerne. De fleste tilhørte nok lokalbefolkningen, men de som fikk mest oppmerksomhet var ildsjeler fra det akademiske miljøet i Oslo. Ikke minst filosofer som Arne Næss markerte seg sterkt i denne kampen for å bevare urørt natur.

Etter en måned med bred mediadekning ble aksjonistene til slutt fjernet og arbeidet med utbyggingen kom i gang. Fossen ble med andre ord lagt i rør og er det fremdeles, men åpnes i turistsesongen hvert år.