Pisk og gulrot kan som kjent være gode virkemidler når man vil oppnå noe. Det har våre myndigheter for lengst innsett. Et slik virkemiddel er å ilegge avgifter. Avgifter kan som kjent brukes både som pisk og som gulrot. Man ilegger dem for å bremse en adferd man ønsker mindre av og man tar dem bort for å fremme en positiv adferd man vil ha mer av.
Avgifter som gulrot
Politikken når det gjelder elbiler er et utpreget eksempel på et område der man bruker avgiftene bevisst for å påvirke bileierne til i større grad å kjøpe de utslipps-frie elbilene fremfor de forurensende bensin- og dieselbilene. Den som kjøper en elbil slipper for eksempel å betale merverdiavgift på bilen. Det innebærer en helt enestående subsidiering som ikke overraskende har fått et veldig stort gjennomslag. Intet land i verden er i nærheten av Norge når det gjelder antall elbiler pr innbygger. Svært mange av dem er store, kostbare Tesla.
Mange har vært inne på at de milliardene som denne subsidieringen koster kanskje kunne vært anvendt til andre effektivt enn å ta av fellesskapets kasse for å få flere høytlønnede til å kjøpe elbil. Dessuten, EU her synspunkter på momsfritaket og lurer på om ikke tiltaket kan være konkurransevridende og derfor i strid med de EØS-forpliktelser som vårt land har å følge.
Avgifter som pisk
Bompenger er blitt et forhatt ord blant bilistene. Litt urettferdig kanskje ettersom det vel ikke er helt urimelig at de gjennom bompenger er med på å betale de veier, broer eller tunneler det måtte dreie seg om. Men i det siste er det blitt vanlig å innkreve avgift også for å påvirke folks kjøremønster i en mer miljømessig forsvarlig retning. Eller å «skremme» dem over på kollektive transportmidler. Og det setter sinnene i kok.
